En Milk Sjeiks hverdag

Altså, da jeg plutselig kom på at en melkebonde også kan kalles en Milk Sjeik holdt jeg på å le meg ihjel. Eller en JURist! (Hahahaha, jeg vet, i familien er jeg kjent for å ha den beste humoren…)

“Eg er vel ein slags konge
Er bunden til mitt land
Eg fekk det litt i fanget
Og gjer så godt eg kan”

Bønder er, i tillegg til en god kilde for ordspill, den yrkesgruppa som har min største beundring. Selv er jeg født odelsjente, men hadde det ikke i meg å drive med tradisjonelt landbruk. Så mens jeg dyrker kulturopplevelser i Kroglia, produserer søstra mi, Gunnhild, mat på heimgården vår, like borti nabolaget her.

Byr du meg på draumar
Om eit liv ein annan stad
Er det betre om du spør syster mi
Om svaret skal bli ja

Dette er vers fra Odd Nordstogas rørende vise, Ein bondes son. Den har jeg forøvrig en drøm om å få høre framført på låven vår❤️

I mens vi venter på at Nordstoga skal komme tilbake, så har jeg leita fram en kronikk jeg skrev for ei tid tilbake - med et lite innblikk i bondens hverdag og betydningen hen har (yes, dette er skikkelig langlesning, men siden jeg er tekstforfatter, og dette er min blogg, så er det vel lov til å skrive så langt jeg vil?)

Kl. 07.00. Alarmen går av. Det kunne vært julaften. Det kunne vært 1. påskedag. Det kunne vært søndag. Men det er mandag 2. juli.

Mens vi andre lener oss inn i feriemodusen, har ikke døgnet nok mange timer for all jobben som må gjøres. Det går «døgnet på tamp». Selv om sola steiker, kan det være fristende å se fram mot hardeste vinteren. Det er litt roligere da. Det er tida på året det går an å få arbeidet til å gå opp på det vi andre kaller en vanlig arbeidsdag – pluss kveldsfjøsen, selvfølgelig. Men nå er det sommer. Høysesesong, bokstavlig talt.

En yrkesgruppe som har min største respekt, er bøndene. Jeg er oppvokst på gård som odelsjente, og er nå «pårørende» til bønder. Jeg føler meg av og til maktesløs og bortskjemt. Maktesløs når jeg ser arbeidsmengden min søster Gunnhild og samboer Eirik, som har overtatt heimgården vår, sitter med. Bortskjemt når jeg får betalt for jobbene jeg gjør, og ferie og fritid for å hente meg inn igjen. En selvfølge, ja, selvfølgelig! Eller. Ikke for de som produserer kvalitetsmat til oss. De må gjerne ha en jobb for å ha råd til å gjøre nettopp det, produsere mat til oss. Konsekvensene ville ha vært enorme om de hadde lagt ned arbeidet – langt utover det vi tenker på, sånn til hverdags.

Det norske jordbruket sikrer over 100 000 norske arbeidsplasser rundt om i hele landet. Fra poteten, gulroten, skinkesteiken og de andre matvarene som produseres havner på middagstallerkenen din, har ca. 46 000 personer i landbrukets primærledd og 49 000 ansatte i matindustrien vært involvert. Om vi legger til transport- og leverandørindustrien, sikrer norsk matproduksjon at 128 000 personer har en jobb å gå til. Arbeidsplasser ute i distriktene bidrar til at vi har levende bygder, og sikrer at man kan bo og jobbe andre steder enn i byene. Spiser du norsk, bidrar du derfor til norsk verdiskaping, norske arbeidsplasser og bosetting over hele landet.

Kl. 11.00. Mårrafjøsen nærmer seg slutten. Det er god stemning. Lina, Tove, Magny og de andre kyrne eter og ørter. Hanna, Iris og Britt står i kø. De venter på tur i melkeroboten. Hver og en av dem med sin egen personlighet. Noen kommer og vil ha kos mens fjøsgulvet skrapes. Det småprates. Sendes en snap av kosekua. Kyrne har faste liggeplasser, med mask og madrasser. Melkekyr, okser og kalver har fått sitt av stell. Ikke for i dag, men for denne økta. Nå er det endelig tid for bøndene. Lunsj. Kanskje er det litt av Linas melk i pakken på bordet? Har Iris bidratt til osten? Det er givende å tenke på.

God helse og velferd blant husdyra står høyt på agendaen i det norske landbruket. Det har resultert i at det norske landbruket er i verdenstoppen, også når det gjelder dyrehelse og dyrevelferd. Velger du norsk kjøtt når du handler, kan du være sikker på at det er produsert på friske dyr med strenge krav til dyrevelferd.

I mange land gir man medisiner og antibiotika til husdyr som rutinemessig forebygging av sykdom. Et globalt overforbruk av antibiotika har ført til at flere bakterier har blitt resistente. I Norge er det kun syke dyr som trenger medisin, og all bruk av antibiotika skal dokumenteres. De strenge restriksjonene våre har ført til at antibiotikabruken i norsk husdyrhold er blant de laveste i verden.

Kl. 16.00. Middagstid, sånn cirka. Det er flyttet okser, barbert haler, det er pløyd, det har vært inseminering, det er plukket stein, stein og atter stein. Det er kommet en kalv til verden. En del av dyra er på beite. Det er foringsplaner som skal følges opp og gården skal utvikles. Det er stadig større krav til dokumentasjon og kvalitetssystemer. Slåttoinn følger våroinn. Utstyret må repareres. Men først en pust i bakken. Litt familietid.

Et aktivt landbruk, der vi utnytter utmark, holder det norske kulturlandskapet i hevd. Beitende sau og storfe sørger for å opprettholde disse viktige områdene. Naturtypene i kulturlandskapet er blant de mest artsrike vi har. Halvparten av de rødlistede og mest truede artene er tilknyttet kulturlandskapet. Norge er også blant landene i verden med lavest forbruk av plantevernmidler. Et kaldt klima, god plantehelse og strenge regler er blant årsakene til at vi bruker mindre sprøytemidler i matproduksjonen enn mange andre land.

FNs klimapanel anbefaler hvert enkelt land å utnytte tilgjengelige naturressurser til matproduksjon på en måte som er tilpasset de naturgitte forholdene i landet. Kun 2,1 prosent av landet vårt er dyrka mark. Av dette er 1/3 egnet til å dyrke korn, oljevekster, belgvekster og grønnsaker til mennesker, mens 2/3 er best egnet til gressproduksjon. Til tross for at vi har lite dyrka mark, har vi mye utmark. 45% av arealet vårt er klassifisert som god beitemark. Drøvtyggere som ku og sau kan utnytte den til matproduksjon fordi de kan omdanne gress og andre planter til næringsrik mat som vi mennesker kan spise.

Kl. 18.00. Alarmen går. Det kunne vært julaften. Det kunne vært 1. påskedag. Det kunne vært søndag. Men det er fredag 1. juli, og det er tid for kveldsfjøsen. Lina, Tove og Magny står i kø og venter på tur i melkeroboten. Kalven som kom til verden tidligere på dagen får navnet Ylva, oppkalt etter ei av jentene i bygdas gårds- og naturbarnehage, som har en av basene sine på gården. Noen kommer og vil ha kos mens fjøsgulvet skrapes. Det småprates. Sendes en snap av de søte småkalvene. Det etes og ørtes. Et par timers tid senere er det klart for å ta kveld. Eller er det det?

Norge har et klima, en geografi og et kostnadsnivå som gjør at det meste av maten vår kan produseres billigere i andre land. Med en ren markedsliberalistisk tilnærming ville det meste av norsk landbruk blitt lagt ned og maten importert fra land der den produseres billigere. Norsk landbruk handler om de verdiene som går utover kalorier produsert og penger tjent. Det er mange grunner til å velge norsk mat. Levende bygder, dyrevelferd, bærekraft – her kan noen og enhver finne argumenter som er viktige for seg. Også i et klimaperspektiv lønner det seg å velge norsk. At kjøtt er fyfy har vi hørt så mange ganger at det er blitt en sannhet. For eksempel har Rana kommune innført en kjøttfri dag i uka på sine institusjoner og kantiner. La gå, men hva med å innføre en lokalmatdag (eller to) i uka, der lokale og norske råvarer fremmes og framsnakkes?

La oss støtte Gunnhild, Eirik og alle andre bønder som gjør svært mye for samfunnet. Uten å få betalt tilstrekkelig for det. De bare gjør det. Men vil det vare? Jeg håper det. Men da må de få tilstrekkelig betalt. Fordi det er verdifullt, for oss alle. Markedsliberalistisk er bøndene på bærtur, men arbeidsplasser og levende bygder, trygg mat og friske dyr kan ikke måles i penger.

From Kroglia with Låve,

Eldbjørg

Hvordan flaskepost endret livet❤️

Hei! Jeg heter Eldbjørg Fagerjord og er ildsjelen bak Kroglia kulturgård. Det er jeg som koker kaffen, skriver på nettsida, booker artistene og skurer golvet før en konsert. Og det er med stor glede jeg ønsker deg velkommen hit, både til gården og til bloggen All you need is låve.

For deg som ikke kjenner historien bak Kroglia, kommer den her:

SKULLE ALDRI SE MEG TILBAKE

“Jeg kjeder meg så sykt i denne helsikes bygda. Jeg vil noe mer! Kommer meg ikke noen steder! Det er i byen det skjer.”

Som 15-åring var ikke Grønfjelldal noe for meg. Heller ikke Mo i Rana. Ikke Norge en gang, på litt sikt. Det var bare så vidt verden var stor nok for meg. Jeg skulle ut og starte karriere innen journalistikk. Skulle jobbe intensivt i perioder og eie minst mulig for å kunne reise rundt og oppleve.

Men først måtte jeg komme meg ut av hjemmets klamme arne. Da jeg endelig skulle begynne på videregående og fikk flytte på hybel, ga jeg beskjed til foreldre med dårlig skjulte smil og gråtende småsøsken om at nå kom jeg ikke hjem før til jul – tidligst. Jeg var på hybelen 14 dager i strekk. Etter det var jeg innom hjemme stort sett hver helg.

FOR TUNGVINT Å BO I BYEN, VISTE DET SEG

Jeg startet likevel reisen mot en internasjonal journalistikk-karriere/ bohemliv. Jeg skulle aldri tilbake til hjembygda og bo der, ikke på vilkår! Jeg studerte statsvitenskap, nordisk språk og litteratur, og selvfølgelig journalistikk. Dette studiet ledet meg til Adresseavisen. Bodde midt i Trondheim, koste meg. Men jeg reiste hjem så snart jeg hadde anledning. Likevel, det var i byen denne odelsjenta hørte til. Uten tvil. Odelen på hjemgården Fagerjord skulle jeg lett skrive fra meg.

VENDEPUNKTET

En varm sommerdag sendte nyhetsredaktøren meg og en fotograf til landlige Frosta. Saken var følgende: På et område på stranda på denne halvøya dukket det stadig opp flaskeposter. Litt av et fenomen, dette måtte vi finne ut av. Ikke ante jeg at akkurat denne reportasjeturen skulle forandre framtida mi. For da vi trava rundt åker og eng kjente jeg at dette var noe jeg hadde savna. Naturen, frisk luft, bare traske rundt. Hm. Ganske umiddelbart der og da skjønte jeg at dette var spikeren i kista for min urbane framtid. Jeg forsto at det var hjemme jeg hørte hjemme.

Likevel slapp jeg ikke alt jeg hadde i hendene og slo meg ned i Grønfjelldal. Jeg var ikke helt klar for det ennå. Men flytta etter hvert tilbake til Rana, til kjæresten og familien. Bodde midt i byen der og, men det var utrolig tungvindt. Det var jo i Grønfjelldal det skjedde, og hver dag etter arbeid heiv jeg meg i bilen for å være med på det som skjedde i heimbygda, der jeg hadde engasjert meg kraftig i bygdeutviklinga.

HELT ÆRLIG, DET LETTESTE VILLE VÆRT Å SKRINLEGGE KROGLIA

Akkurat da jeg og min kjære var klare for å slå oss ned, begynte det å gå rykter om at Kroglia var til salgs. Nabogården til der jeg hadde vokst opp, her ei annen grein av familien hadde drevet i alle år. Jammen stemte ikke ryktene, og vi slo til med tanke om at vi skulle drive med noe på gården.

Det kunne ikke bli med dyr, det hadde vi ikke interesse for, så da fant vi etter hvert ut at vi kunne drive med folk. Etter å ha vært med på å arrangere diverse i frivillig regi gjennom et par år, la jeg merke til at det stadig var flere og flere byfolk tok turen oppover for å delta på det vi arrangerte.

Det fikk meg til å tenke at her er det en mulighet for næringsutvikling. Så ville det seg slik at vi skulle få teste dette ut. Skolen vår i bygda brant ned til grunnen en nattmorgen i mars 2007. Året etter skulle vi ha de tradisjonelle Grønfjelldalsdagan, som arrangeres hvert fjerde år, og som pleide å være på skolen. Vi bestemte oss for å spre dagans attraksjoner over hele dalen, og da var det noen som spurte om vi ikke kunne ha pub i fjøset vårt, som jo sto der tomt og nedvaska. Svaret var selvfølgelig ja! Bestefaren til mannen min malte hele fjøset og vi lånte møbler og bardisk. Dette gikk strålende, og ballen hadde begynt å rulle. Etter hvert kom vi til et punkt der vi måtte bestemme oss om vi skulle satse videre eller skrinlegge prosjektet.

Helt ærlig, jeg prøvde å skrinlegge det, det ville vært det enkleste, småbarnsforeldre som vi hadde blitt. Men det gikk ikke. Kroglia kulturgård tvang seg fram, og jeg er veldig glad for det. Det hadde vært svært lite stas å sitte på gamlehjemmet og spekulere på hvordan det ville ha gått hvis vi bare hadde tatt steget.

GIR DEG DET DU KANSKJE IKKE VET AT DU TRENGER 

Jeg kan ikke tenke meg livet uten alle de opplevelsene Kroglia kulturgård har gitt. Fantastiske møter mellom mennesker, og ikke minst alle konsertene med nasjonale artister som har gjestet oss. Alle disse  har satt spor i sjela mi. Jeg digger kontakten folk får når de har tatt turen litt utenom all farvei, og senker skuldrene.

For vi lever i en hektisk verden. Noen har det mer hektisk enn andre. Vi jager etter det vi tror vi trenger. Det gjør jeg og. Men da er det fint å lande på at All you need is låve og et kufjøs fra 70-tallet. Her har vi alle muligheter til å gi folk det de faktisk trenger – her kommer du til et upretensiøst  sted der du kan senke skuldrene og være deg selv.

Det er det bygdelivet representerer for meg. Her kan jeg være meg selv, her kan jeg utfolde meg og forhåpentligvis gjøre en forskjell. Men hva hadde 15-årige Eldbjørg sagt hvis hun hadde sett inn i framtida? Fantastisk. NOT!!! (Men så hadde hun tenkt: Assa, litt KUlt e det jo. Men det hadde hun aldri kommet til å innrømme).

Med meg har jeg en stor familie og et stødig avløserlag som jeg er helt trygg på ivaretar deg som gjest på best mulig måte når du tar turen oppover til oss i Kroglia.

Jeg håper at denne bloggen, som Kroglia, kan være: et lite pusterom. Her kommer du til å få smakebiter fra gårdslivet, møte folka rundt oss, få glimt bak KUlissene og noen ganger kanskje bare noen tanker fra meg.

Takk for at du kikka innom. Og husk: All you need is låve.

PS! Siste nytt på konsertfronten i Kroglia finner du her!